Rasestandard:

Opprinnelsesland/hjemland:

Storbritannia.

Helhetsinntrykk:

Robust, tøff, bevegelig og utholdende. Lang i forhold til høyden. Avslutter med en revelignende, buskete hale i forlengelse med kroppen.

Viktige proporsjoner;

Hode:

snuteparti = 5:3.

Adferd/temperament:

Våken, aktiv, intelligent og stabil. Ikke sky eller aggressiv.

Hode:

Reveaktig form og utseende.

Skalle:

Bred og flat mellom ørene, avsmalnende mot øynene. Svakt hvelvet.

Stopp:

Moderat.

Nesebrusk:

Sort. Lett fremtredende.

Snuteparti:

Lett avsmalnende mot nesebrusken, men på ingen måte stump.Renskåret, kraftig, men ikke fremtredende underkjeve.

Kjever/tenner:

Kraftige tenner. Saksebitt.

Øyne:

Middels store, klare med et vennlig, våkent men påpasselig uttrykk,ganske bredt plassert med tydelig markerte øyenkroker.

Fortrinnsvis mørke eller harmonerende med pelsfargen. Mørke øyenlokksrender. Kun hos blue merle tillates et eller begge øyne blek blå, blå eller blåflekket.

Ører:

Opprettstående, ganske store i forhold til hundens størrelse. Ørespissen svakt avrundet. Moderat brede ved basis med omtrent 9 cm innbyrdes avstand. De bæres slik at spissen ligger litt utenfor en tenkt linje trukket fra snutespiss gjennom øyets sentrum. Plassert langt tilbake på skallen, slik at de kan legges flate langs nakken.

Hals:

Muskuløs, godt utviklet, står i forhold til hundens bygning. Går naturlig over i skråstilte skuldre.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk:

Kraftig benstamme helt ned til potene. Korte ben, men kroppen skal gå godt klar av bakken.

Skulder:

Muskuløse. Godt tilbakelagte. Ca 90 vinkel mellom skulder og overarm.

Albue:

Tilliggende.

Underarm:

Lett buet for å slutte tett inntil brystkassen.

Poter:

Lett utoverdreide. Runde, godt sluttede, ganske store med kraftige tredeputer.

Kropp:

Ganske lang og kraftig med godt markert midje.

Overlinje:

Rett.

Bryst:

Moderat bredt med fremtredende brystben. Dyp brystkasse med godt hvelvede ribben.

Hale:

Revelignende, ansatt i overlinjens forlengelse. Moderat lang, rekker nesten eller helt til bakken. Bæres lavt i stående, men kan løftes litt over rygglinjen under bevegelse. Ikke ringlet over ryggen.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk:

Kraftige, velvinklete. Kraftig benstamme helt ned til potene. Korte ben.

Lår:

Muskuløse.

Knær:

Velvinklede.

Underlår:

Muskuløse.

Haser:

I stående loddrette sett fra siden og bakfra.

Poter:

Runde, godt sluttede, ganske store med kraftige tredeputer. Sporer uønsket.

Bevegelser:

Frie og kraftfulle med albuene tett inntil siden, verken løse eller bundne. Forbena strekkes godt fremover uten å løftes for mye, og i harmoni med bakbenas fraspark.

Pels:

Hårlag: Kort eller middels lang med hard struktur. Værbestandig, med god underpels. Helst rett.

Farge:

Alle farger tillatt, med eller uten hvite tegninger. Men hvitt skal ikke være dominerende.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde:

Ideal 30 cm

Vekt:

Skal stå i forhold til hundens størrelse. Balansert helhet er det viktigste.

Feil:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er og effekten på hundens helse og velferd, samt dens evne til å utføre sitt tradisjonelle arbeid.

Diskvalifiserende feil:

Aggressiv eller for sky. Tydelige tegn på fysiske eller psykiske defekter.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard.

Norsk Kennel Klub, 26. mai 2010 

Farger på Welsh Corgi Cardigan:

Ingen vet sikkert hvordan og når corgien kom til Wales. Den tøffe, lille hunden har liksom alltid vært der og holdt vakt over hjem og buskap. Welsh corgi cardigan er en gammel rase, men nøyaktig hvor gammel vet vi ikke. Kelterne hadde kortbente hunder med lang rygg,  så det kan godt tenkes at de bragte med seg cardigans forfedre da de innvandret fra Sentral-Europa til Wales omkring år 1200 f. Kr. En forsker går ennå lenger tilbake i tid. Det er ifølge denne forskeren ikke umulig at rasens opphav fantes hos det det neolittiske folket som bodde i Wales for omkring 4.500 år siden. Neolittene var jordbrukere, holdt buskap og hadde hunder.

«Når vi vet at den gamle walesiske krøtterrasen, black welsh cattle, har beholdt så mange felles trekk med den forhistoriske uroksen, kan det ikke da tenkes at hundene i den samme regionen har en lignende historie?» spør denne forskeren. Det har nok gått for mange år til at vi kan føre ugjendrivelige bevis på disse teoriene, men det vi vet er at cardigan og dachs er i slekt, da begge disse rasene har sitt utspring i kelternes hunder. Vikingene kom til kystene ved Wales på 900 tallet og hadde med seg sine egne hunder, som kan ha vært den opprinnelige västgötaspetsen.  Tohundre år senere innvandret flamske vevere til den sydvestre delen av Wales, og førte med seg sitt hjemsteds hunderase, schipperke. Disse hundene ble etterhvert krysset med cardigan i kystområdene i Pembrokeshire, og slik oppstod grenen som  senere fikk navnet welsh corgi pembroke. Cardigan i innlandet var derimot lite utsatt for denne påvirkningen, og forble relativt uforandret. Det oppstod likevel en økende likhet mellom cardigan og pembroke, og det kan skyldes at brukshunder fra innlandet ble solgt til det sydlige Wales og siden ble avlet inn i pembroke-linjene. Corgien har alltid vært en brukshund.  At den verdsettes svært høyt som buskapshund fremgår av en samling walisiske lover  skrevet ned omkring år 920 etter befaling av Hywel Dda, eller Howell den Gode, konge i Syd-Wales.

Blant de eldgamle lovene var det en som satte en konkret verdi på de enkelte hundene med utgangspunkt i arbeidet de utførte, og en gjeterhund var satt lik verdien av en okse. Grunnen til at man mener denne loven refererer til corgien, er at det sannsynligvis ikke fantes andre typer buskapshunder i Wales på denne tiden. De fattige bøndene hadde ikke råd til å ha en hund for hver av de mange oppgavene som skulle ivaretas av firbente hjelpere, men i corgien fant de en allsidig hjelper som kunne gjøre seg fortjent til føden, en «Jack of All Trades» som det heter i de deler av verden. I gamle dager levde hunden som et familiemedlem. Den arbeidet som buskapshund, men skjøttet også jobben med å passe hus og barn på sin «fritid». Corgien var modig, lydig, trofast og samtidig kjælen og barnevennlig. Som vakthund var den pålitelig og effektiv, og benyttet seg av den samme hasenapperteknikk til disse oppgavene som til gjeting av buskap. Fra middelalderen og godt inn på 1700-tallet var det dessuten vanlig at disse hundene drev buskap fra Wales til England, faktisk også så langt som til London, der buskapen ble solgt på markedet. Helt frem til sent på 1800-tallet var fjellområdene i det sentrale Wales oppdelt i mange små områder som grenset opp til de store almenningene, og her beitet bøndenes buskap. Tradisjonelt og av gammelt hevd hadde hver familie en viss del av almenningen til sin flokk, og hundenes oppgave var å vokte grensene rundt beitemarkene. En bra hund var derfor en god forsikring for at buskapen fikk godt beite og gav trygge inntekter til familien. Bevisst avl med tanke på å bevare og fremheve gode egenskaper og evner er følgelig ikke noe nytt. Ukontrollerte parringer kunne gi dårlige bruksegenskaper og derav følgende avkastning av buskapen. Omvendt kunne gode avlskombinasjoner øke inntektene. Hundeavl var en viktig investering og ikke noe som skulle  overlates til tilfeldighetene.

På slutten av 1800-tallet begynte myndighetene å stykke opp allmenningene og selge kronens land til bøndene, og da ble corgiens arbeidsoppgaver endret. Gamle tiders corgi hadde for å si det enkelt, fungert som et gjerde. Nå ble eiendommene innhegnet, og bøndenes behov skiftet fra en hund som holdt andre buskaper unna, til hunder som kunne drive flokken hjem. Samtidig gikk mange fjellbønder over fra krøtter til saueavl. Disse endringene i samfunnet førte til at oppdretterne begynte å krysse inn andre raser i cardigan for å tilpasse hundens egenskaper til de nye oppgavene. Cardigan som var vant til å gjete kyr, var for hard mot får, og for å gjøre den mer egnet for sauepass, ble det krysset inn collie, først welsh collie og siden skotsk collie. Dette er forøvrig sannsynligvis årsaken til blue-merlevarianten. I denne kryssningen viste corgigenene viste seg å være de mest dominante, men colliegenet slo mest igjennom i hode, pels og hale. Det fantes to andre typer gjeterhunder i de nærliggende traktene: Brindle gjeterhund, som på den ene siden både av lynne og fysikk hadde likheter med ccardigan, og rød gjeterhund, som på den andre siden hadde få mentale og fysiske likhetstrekk. Den røde gjeterhunden var en gang utbredt over hele Midt-England og i grensetraktene mellom England og Wales. Benstammen var spinkel, fronten ren og ørene spisse. Mentalt var den mistenksom, nervøs og rastløs. Den drev også buskapen på en annen måte enn cardigan, med en kombinasjon av napping og bjeffing. Krysningen av cardigan og rød gjeterhund var ikke vellykket. Den røde gjeterhundens usikre metalitet slo igjennom. Krysningen førte til at det i mange år senere ble født enkelte nervøse individer, noe som avvek sterkt fra cardigans rasetypiske lynne. Brindle gjeterhund fantes i den søndre delen av Cardigan-shire, hvor den ble benyttet til pass av får. Krysningen av cardigan og brindle gav et noe lettere avkom med rett oppstigende ører. Hundene var som nevnt ikke ulike av mentalitet, men cardiganarven dominerte såvel fysisk som lynnemessig. Ur-cardigan eksisterte ennå ved inngangen til vårt århundre, i hjertet av Cardiganshire. Landsbyen Bronant er kjent som stedet der ingen andre raser enn cardigan fantes før omkring 1865. Bronant corgi var veldig lik dagens cardigan, men hadde ikke alltid rett opp-stående ører. Cardigan slik vi kjenner den i dag er mest preget av Bronant-corgi, men den er også til en viss grad preget av den ikke ulike brindle gjeterhunden. Den siste Bronant-corgi omkom i en trafikkulykke i 1929, men hadde like i forveien blitt parret med tispe av Bronant corgi/brindle gjeterhund bakgrunn. Dette avkommet dannet senere grunnlaget for en målbevisst avl. Den første hundeutstillingen i England ble avholdt i 1859, men det tok lang tid før brukshundene kom med i ringen.

Først omkring 1870 ble det satt i gang med gjeterhundprøver. De første Sheepdog Trials ble arrangert i Wales i 1873, og på den tiden skilte man ikke mellom de ulikebrukshundrasene. Den første separate corgiutstillingen vi med sikkerhet kjenner til kan spores tilbake til 1892, og ble avholdt i forbindelse med en landbruksmesse i Carmarthenshire.  Siden ble corgiutstillingene arrangert årlig. 1 1925 ble welsh corgi offisielt registrert som rase av den britiske kennelklubben, samme år som Corgi Club ble stiftet. Etter et direktiv fra kennel-klubben ble navnet i 1926 endret til Welsh Corgi Club. De fleste medlemmene var bosatt i Pembrokeshire, og Pembroketilhengerne var i stort flertall. Som en motvekt ble derfor Cardigan Welsh Corgi Association dannet i 1926, først med navnet Cardigan Corgi Club. Utstillingen på Cruft i 1927 hadde adskilte klasser for cardigan og pembroke, men dette var dessverre bare et unntak. Året etter at corgi ble flyttet fra kennel klubbens register for «Any Other Variety Not Classified» over til den mer ærverdige «Non-Sporting Group». Til tross for den gode fremgangen som corgi-entusiastene hadde på 20-tallet, rådet det kaos med hensyn til å oppnå championatstatus for cardigan og pembroke, for siden begge rasene var oppført i kennelklubbens registre som en rase, ble de også vurdert ut i fra samme standard. Alle slags varianter opptrådte i corgiringen: tunge hunder, lange hunder, lave hunder, hunder med spinkel benbygning, terrierlignende hunder, hunder som var rette eller bøyde i fronten, i det hele tatt var forvirringen stor. Det var sterke følelser blant tilhengerne av de to rasene, og det gikk så langt at pembrokeoppdrettere ikke ville stille sine hunder for dommere som de mente foretrakk cardigan, og omvendt. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Antipatien mellom cardigan- og pembroketilhengere  avverget at de to typene rasemessig ble for blandet med hverandre, og det forekom bare sporadisk at eksemplarer fra pembroke- og cardiganutgaven ble parret. Først i 1934 ble de registrert som separate raser. Striden ble bilagt, og det ble så utarbeidet separate standarder for rasene.

Kilder: Stig Widin, «Cardigan i Norden» «The New Complete Welsh Corgi Pembroke» Bjørn Range, NWCKs Jubileumsbok